Ung og håpefull

For å bli god i noe, må man tørre å være dårlig. Kontinuerlig produksjon er kilden tl progresjon og når produksjonen stagnerer fordi man er redd for at resultatet skal bli dårlig, da har man et problem. Da er det tryggere å holde på med noe annet.

Jeg ville bli kunstner, det var jeg sikker på, etter at jeg var ferdig med videregående. Jeg gikk på forskole i kunst og design for å kunne søke meg inn på en kunstutdannelse ved et anerkjent kunstakademi. Jeg var ganske flink til å tegne, mye flinkere enn mange av de andre elevene i klassen min på forskolen. Det var en god tid. Jeg var flink. Jeg hadde visjoner. Jeg ville noe med kunsten og hadde funnet min plass i livet.

Falmouth College of Art i England var kjent for å tilby et veldig bra program for illustrasjon. Dit ville jeg. Det passet fint med mine interesser og evner. Og jeg kom inn på første forsøk.

Men skolestart på Art College var alt annet enn glamorøst og inspirerende. Plutselig var jeg ikke en av de flinkeste i klassen lenger. Alle var veldig, veldig talentfulle og det ble produsert illustrasjoner på høyt nivå allerede første dagen. Jeg fikk et alvorlig tilfelle av prestasjonsangst og klarte knapt å få ned en strek - og jeg syntes at det lille jeg presterte så ut som søppel i forhold til hva andre leverte.

"Noen har gjort en feil, og kanskje det er meg" tenkte jeg, fordi jeg følte at det ikke var meningen at jeg skulle være der. Jeg hadde trodd at jeg hadde talent, men ante tydelivis ikke hva talent egentlig dreide seg om før nå.

Forskolen var bedre sånn sett. Jeg trivdes i selskap med mange som var litt dårligere enn meg selv, og bare noen få som jeg anså som flinkere enn meg. Det var ikke viktig for meg å være best, men det var viktig for meg å være "blant de unge håpefulle." Min identitet var avhengig av det, og nå slo den sprekker, mitt bilde av fremtiden ble plutselig utfordret. Var jeg ikke kunstner av hele mitt hjerte likevel ...? Men hva pokker var jeg da!

Jeg trodde tydeligvis at man gikk på skole først og fremst for å vise hva man kunne - ikke bare for å ta til seg ny kunnskap.

Men selv med feil instilling lærer man mye så lenge man holder ut og gjør det man skal, så avgangsportfolien min ble respektabel. Og for å få godkjent en Bachelor måtte vi også levere en skriftlig hovedoppgave, en Dissertation. Tema var valgfritt så lenge det handlet om visuell komunikasjon i en kulturell setting. Jeg skrev om noe sånt som "fotojournalistiske fremstillinger av katastrofer - og forskjellen på bruk av visuelle virkemidler på fjerne og nære subjekter." Relativt ambisiøst tema som sto til toppkarakter og løftet meg opp slik at jeg gikk ut med "Honours."

Men for meg var det et nederlag. Det betydde nemlig at karakteren på arbeidene mine var lavere enn jeg hadde håpet. Jeg ønsket at det var mottsatt - at det var bildene mine som løftet meg opp, og ikke min skriftlige oppgave. Det ville vært i mer harmoni med det image jeg forsøkte å leve opp til.

Det var ikke så mange som fikk toppkarakter på Dissertation, men det betydde altså ikke så mye for meg.

Tenk om jeg kunne sett meg selv for hvem jeg var og ikke i lys av hvem jeg ønsket å være. Tenk om andre elevers mesterverk hadde gitt meg inspirasjon og nye ideer isteden for prestasjonsangst og mindreverdighetskomplekser. Tenk om jeg hadde vært stolt over hva jeg faktisk fikk til, istedenfor fortvilet over rekkefølgen på karakterene mine, som ikke engang betyr noe som helst i ettertid.

Jeg ville sikkert ha valgt samme studie - men jeg hadde kanskje vært flinkere i ettertid på å holde fast ved det som lå mitt hjerte nærmest, og litt flinkere tl å velge bedre løsninger for meg selv. Jeg ville kanskje følt meg solid og kompetent og trygg innenfor et fagfelt idag, istedenfor å stadig balansere med et bein i hver kjerre. Jeg ville kanskje rett og slett unngått å gå i "redd for å være dårlig" fella.

Når det er sagt så kan min kompliserte omvei sikkert ha en verdi i seg selv, ingenting er bortkastet og man lærer noe uansett hvilken variant man velger. Men jeg skulle gjerne vært foruten alt hodebryet det har gitt meg.

Tenk om unge mennesker kunne læres opp til å møte verden med riktig tankesett før de velger sin videre utdannelse. Tenk om rådgiverne var psykologer som preppet elevene på å se seg selv og sine evner uavhengig av forventninger, venner, image og trender i tiden. Kanskje det ville ha påvirket "flink pike" syndromet som visstnok er ganske utbredt. Kanskje det ville hatt innvirkning på selvfølelsen hos den generelle arbeidstaker over tid. Vet ikke. Men jeg vet at det er ikke bare meg der ute som stadig vekk blir flink til alt annet enn akkurat det jeg har mest lyst til.

Bikinilinjer og andre traumer

Jeg leste blogginnlegget Hårete bikinikropp til Lammelårstanker her forleden og fikk lyst til å kommentere, men kommentaren blir såpass lang at det passer med et eget innlegg her på selvtillitsbloggen. 

Det er ikke vanskelig å sympatisere med frustrasjonen over den stadige konfrontasjonen man møter om hvordan man burde se ut i bikini. Budskapet er sunnhet og "velvœre", det er høye standarder for hva som er sundt og man skal helst strutte av sunnhet fra topp til tå, da henger man med i tiden. For mange er dette veldig viktig og de investerer mesteparten av sin tid og sine ressurser i nettopp det å ta seg godt ut. Men da har jeg lyst til å si: Dem om det. Jeg velger å prioritere annerledes i mitt liv. Meg om det. 

Jeg bor i Florida, og her er det strandsesong stort sett hele året. Bikinien er velbrukt, vi er stadig på babysvømming eller på stranden og kler oss relativt lett sånn til daglig på grunn av varmen. Men med småbarn i huset er det begrenset med tid til selvpleie. Og stranden får mye impulsbesøk, det ligger litt i kulturen ved det å bo her. Noen ganger, dvs ganske ofte, titter jeg kjapt nedover kroppen og tenker at ja ja, man skulle nok sikkert ha gjort en liten overhøvling før vi hoppet i badetøyet. Men man kan ikke droppe strandturen fordi man ikke rekker å barbere seg under armene når barna står klare med bøtte og spade i hånden og solhatt på hodet. Forfengelighet må vike for familielivets lykke.

Hvis jeg legger merke til at en annen mamma ikke har ryddet unna håret under armene på en ukes tid eller har skjeggstubber på leggene, så blir jeg litt glad, og tenker "det er ikke bare meg." Og så føler jeg at jeg liker denne mammaen enda litt bedre. Hun har slått seg til ro med at det ikke er mulig å ta seg perfekt ut til enhver tid. Og for meg så gir det signaler om at hun velger å prioritere f.eks gode opplevelser og tid med barna framfor å vœre striglet i skinnet. 

Kanskje er det lettere å ikke bry seg så veldig om andres ubetydelige meninger her i USA enn i Norge. Norge er et lite land, og flokkmentaliteten blir mer fremtredende. USA er så stort og så mangfoldig at slike ensformige sunnhetsformaninger ikke når ut til massene rett og slett. Det er mange sterke meninger om ubetydelige ting her som i Norge, men for ethvert opprop i det offentlige dukker det gjerne opp et vel så høylytt kor av protester, man er sjelden alene om et standpunkt. 

I Norge kan man fort føle at "alle" trener på helsestudio og "ingen" tør å vise seg i bikini uten å ha en velpleiet og plettfri (iallefall hårfri) kropp. Klarer man ikke å leve opp til idealet så føler man fort at man er alene om det, selv om man garantert ikke er det. Og så føler man seg som et rufsete blikkfang blant alle de velpolerte og vellykkede sunnhetsridderne. Slipper man taket på sin egen selvbevissthet og titter ordentlig rundt seg, så vil man mest sannsynlig legge merke til en god del vanlige mennesker som heller ikke greier å følge opp idealet. 

Behov for velvœre er en privatsak. Hvor mye hår man foretrekker å beholde på diverse kroppsdeler er også i all høyeste grad en privatsak. Det er underlig at så mange har så sterke meninger om noe som er så privat. 

Noen føler seg uvel dersom de ikke trener minst 4 ganger i uka på helsestudio og andre bruker tusenvis av kroner på kroppspleieprodukter uten å blunke. Dem om det. Folk må få gjøre som de vil. Men de som forsøker å forkynne at det er veien til lykke, de har rett og slett gått glipp av hva livet egentlig dreier seg om. Noen velger kosmetisk kirurgi som et middel for bedre selvfølelse og jeg tror det er å lure seg selv, men det er fortsatt et personlig valg. Dem om det. Vi behøver ikke bry oss med andres kroppslige behov. Vi har ikke noe med det det. Og når glattbarberte, personlighetsløse samlebåndsmennesker "spyr av" damer med hår under armene, så får man heller ha litt empati med dem fordi de antageligvis lever litt avstumpede liv.  

Fordi det er igrunnen litt synd på de som har så lite å fylle livet sitt med at de velger å bry seg med andre menneskers kropper. Og hvis disse stemmene har mye plass i det offentlige rom - betyr det at det finnes mange slike triste sjeler, eller betyr det at noen få får innvilget altfor stor plass ...? Uansett - beste måten å tie slike røster på er å ta et oppgjør med seg selv og sine egne prioriteringer. Noen må tørre å vise at det ikke er så farlig. Noen må stå fram å vise at de er trygge nok på seg selv til å ikke la et dustete kroppsfokus og noen tomskallers uberettigete meninger få opprettholde et kroppstyranni. Man trenger ikke marsjere i protest med armene over hodet og tre års oppsparte busker i armhulen for å demonstrere at det finnes alternativer. Man trenger bare å leve sitt eget liv, sette sine egne standarder - og la andre seile sin egen sjø. Kroppshår er ikke viktig. 

De som velger sine venner basert på kroppsattributer framfor personlighet, tanker, drømmer og interreser, vil alltid vœre alene, selv som midtpunkt i en flokk. Overflate er og blir overflate, uansett hvor mye betydning man velger å legge i det. Det kan man ha i bakhodet neste gang man nøler med å ta på seg bikini. Det handler til syvende og sist om prioriteringer.

Nå skal vi stikke en tur på stranden. Og jeg valgte å skrive et blogginnlegg framfor å nappe bikinilinjen idag. Vel, vel - jeg får ta meg bedre ut neste gang. Sol, bølger og finmalt sand - here I come!

Dårlig dag for døll dommer

Da jeg var fjorten år var selvtilliten min relativt skral og jeg var over gjennomsnittet sjenert. Men jeg spilte basketball og var ganske flink til det, jeg var også over gjennomsnittet høy, noe jeg egentlig hadde komplekser for men som viste seg å vœre en stor fordel på basketballbanen. Basketball ble redningen for mitt selvbilde gjennom de turbulente tenårene.

På banen ble all selvbevissthet borte og lidenskap og konkurranseinstinkt tok overhånd. Jeg spilte med fokus og temperament, viket aldri unna og hadde for vane å putte en del poeng. Jeg kunne finne på å sloss med motspillere som terget meg og måtte til tider sette meg for ikke å bli utvist. Basketbanen var min trykkoker ventil. Der hadde jeg ingen problemer med å uttrykke hva jeg mente - og jeg hadde stadig sterke meninger, sœrlig om dommerens innsats.

Men en dag ble jeg sendt på dommerkurs. Jeg hadde ikke så veldig lyst, men det var en plikt for alle unge spillere med en god forståelse for spillet, fikk jeg høre. Og etter fullført kurs, ble jeg satt opp til å dømme kamper. Virkelige kamper, i cuper og slikt. Jeg ble utstyrt med en sort liten dommerfløyte og var altså ansvarlig for å overvåke kampen. Pipen fikk fort en annen tone, bokstavelig talt.

Min debut kamp som dommer var heldigvis en minipiker kamp, de var yngre enn meg og lite rutinert i hva som var gjeldene regler uansett så det gikk sånn tålelig bra. Bortsett fra at jeg skalv så mye på hånden da jeg skulle hive opp første hoppball at jeg måtte hive tre ganger før det var mulig for jentene å tippe borti den.

Senere ble jeg bedt om å dømme en damekamp, 2 divisjon. Lille meg på fjorten år som til vanlig var livredd for å bli lagt merke til, skulle blåse i fløyta, lage høy lyd, for å stoppe store, svette, aggressive damer fra å spille videre, slik at de kunne se på meg og ikke minst høre på meg fortelle hvilken overtredelse jeg hadde sett.

Er man smertefullt sjenert så oppleves en slik situasjon som potensielt selvmord. Men jeg var en pliktoppfyllende sjel og turte ikke annet enn å stille opp.

Vemodig spaserte jeg inn i hallen hvor kampen skulle spilles, som til min egen begravelse. Jeg skulte bort på spillerne som gjorde seg klare, mine bødlere, de smilte og lo og ropte heia rop for å gire seg opp. Jeg følte meg litt uvel.

De var klare. Det var tid for tip-off. Alle var stille og spillerne sto i ring rundt midtbanen, ti tilsammen, fem på hvert lag, og de to høyeste jentene sto i midten for å kjempe om ballen som dommeren skulle hive opp. Meg, altså. Jeg hørte bare mitt eget bankende hjerte da jeg mer eller mindre krøp ut på banen, det føltes som sakte film, eller en drøm, der man bare venter på at det snart gjør vondt og det er ingenting man kan gjøre for å hindre det.

Jeg kastet ballen i været med lukkede øyne og de høye damene i midten hoppet alt de kunne, den ene fikk dultet ballen til en av sine lagspillere og kampen var igang. Jeg kjente at alt blod forsvant fra hodet, jeg var antageligvis hvit som et laken og klarte knapt å løpe. Ballen gikk ut over sidelinjen før jeg rakk å få fløyta i munnen og jeg løftet hånden febrilsk i en retning for å indikere hvem sin ball det var uten å ha den ringeste anelse.

Det kom ikke så mye lyd fra min fløyte i løpet av denne kampen. Bortsett fra et uheldig tilfelle da jeg kom i skade for å hoste med fløyta i munnen og dermed blåste av midt i spillet. Spillerne stoppet opp og så spørrende på meg - som er deres naturlige respons når de hører en dommerfløyte, og jeg stotret et skrekkslagent "unnskyld." Laget som hadde ballen ble lettere irritert over å måtte begynne angrepet på nytt igjen fra sidelinjen.

Jeg var handlingslammet av skrekk resten av kampen og det eneste jeg kunne gjøre var å ønske intenst at jeg ikke var der. Jo mer kjeft jeg fikk fra frustrerte spillerne og etterhvert trenere, jo mer håpet jeg på at gulvet ville åpne seg slik at jeg kunne forsvinne ned i et sort hull og bli borte.

Men gulvet åpnet seg aldri og kampen gikk sin gang. Ballen gikk ut over sidelinjen og det ble feilet i hytt og gevær, ganske stygt etterhvert ettersom det ikke ble avblåst for stort. Hver gang jeg skjønte at jeg burde ha blåst, ble jeg svimmel og ute av stand til å puste liv i fløyta - jeg pustet vel knapt i det hele tatt, jeg bare var der med kroppen tilstede og hodet langt nede i jorden et sted.

En dommer kan ikke la vœre å dømme. Akkurat som en sjåfør ikke kan la vœre å bremse ved rødt lys, eller en lœrer ikke kan la vœre å si noe i et klasserom fullt av elever. Enkelte situasjoner krever at man foretar seg noe for å unngå fullstendig kaos. Men det gjorde altså ikke jeg. Jeg kollapset. Og kaoset rådet. Banen var en anarkistisk arena med dyriske trekk, takket vœre dommerens innsats.

Den 2 x 20 minutter kampen føltes lang som et år men sannheten er at det var en raskere kamp enn vanlig fordi klokka stoppet veldig sjelden. Reglene er sånn at tiden skal stoppes hver gang dommeren blåser i fløyta. Jeg husker ikke hvem som vant, jeg husker ikke engang hvem som spilte, bare at de var ganske sinte. Og store. Og så husker jeg at jeg var litt overasket over at jeg fortsatt var i live da tiden endelig var ute og spillerne tok hverandre i hånden. Det var igrunnen også fint at spillerene virket oppegående.

Dypt ulykkelig over min fatale utilstrekkelighet trakk jeg meg tilbake og bestemte meg for at dommer skulle jeg aldri vœre igjen. Aldri i mitt liv. Men jeg ble det. Klubben viste meg ingen nåde, de hadde betalt dommerkurs for meg og det var for få dommere i kretsen. Samvittighetsfull som jeg var så stilte jeg opp, klar for nye nœr-døden-opplevelser.

Men neste kamp gikk ikke fullt så dårlig, det var rett og slett umulig å dømme like dårlig igjen, og det opplevde jeg som en seier. Spillerne hadde ikke mord i blikket etter kampen. Det var også lettende. Og jeg ble etterhvert ganske flink til å hive opp ballen til hoppball.

Jeg dømte flere kamper som gikk helt ok, jeg kom til et punkt hvor jeg følte at jeg behersket det å blåse i en dommerfløyte til riktig tid. Men jeg likte det aldri.

Så trenger man heller ikke like alt man må gjøre. Man trenger ikke vœre flink til alt heller. Men av og til befinner man seg i situasjoner hvor man må ta affœre og stole på seg selv, det er en rytme og en flyt man er en del av selv om man prøver å vœre usynlig. Konsekvensen av å fryse til is når ballen havner i ens hender er at man blir opphavet til kaos. Det er verre å vœre kilden til fullstendig kaos enn å oppleve noen øyeblikk med uønsket oppmerksomhet og ansvar. Det kan jeg skrive under på.

Min traumatiske erfaring som dommer hadde noen veldig heldige bivirkninger. Jeg lœrte noe viktig, blant annet at man overlever. Uansett hvor angstfremmende en situasjon er, klarer man å stå i den, så overlever man. Det er styrkende. Jeg lœrte også at jo mer jeg utsatte meg for det jeg fryktet, jo bedre behersket jeg situasjonen, og jo mindre skremmende ble det. Det vokser man mye på.

Sist, men ikke minst, og det var treneren min spesielt takknemlig for - jeg fortsatte å spille basketball med høy intensitet, men sluttet å kjefte på dommeren.

(bilde privat)

Fri fra andres tanker

Har du noen gang stoppet deg selv fra å gjøre noe du har lyst til, fordi du har tenkt en tanke som begynner med "jeg gjør det ikke fordi jeg vil ikke at noen skal tro at …" ?

Kanskje er den tanken tilstede uten at du er klar over det. For eksempel når du nøler med å invitere en person du gjerne skulle blitt bedre kjent med på fest, eller du holder igjen fra å uttrykke din personlige mening om noe. Kanskje du mener at gruppen du er med i er på feil kurs, men blir stilletiende med. Kanskje du har lyst til å holde en tale i et selskap men tenker at andre med "mer erfaring" og vil bli bedre mottatt. Kanskje du kribler etter å danse, men holder deg i ro fordi du tror du vil se ut som en klovn. Kanskje du drømmer om en annen jobb, et annet liv, men aldri har turt å ta den utdannelsen.

Mange små situasjoner og øyeblikk i hverdagen kan vœre potensielle nøkkelfaktorer i livet. Men mange slike muligheter passerer i stillhet når "hva andre tenker" hinder deg i å ta ansvar for framdriften i din egen historie.  

Jo flere valg du gjør basert på hva andre tenker,  jo fjernere blir konturene av din egen identitet. Før eller siden går du kanskje på en smell. Ingen kan hjelpe deg ved å fortelle deg hva som egentlig er dine tanker, drømmer og verdier. Spesielt ikke hvis du har mistet oversikten selv.

Det er trist å bli oppfattet som selvopptatt når man selv føler at man anstrenger seg veldig for å sikre at andre har det bra. Man passer seg konstant for å ikke tråkke noen på tœrne, ikke fornœrme noen, ikke gjøre noe feil. Og så blir det feil likevel. Man strever etter å tilpasse seg, bli likt og akseptert - og jo mer man strever, jo fjernere virker målet.

Men så fungerer det gjerne slik, at hvis man ønsker å vise at man tenker på andre, må man rive seg løs fra hva andre tenker. Fordi et hode fullt av selvbevisste tanker er et stort hinder for å kunne vœre tilstede. Det blokkerer evnen til å lytte, forkludrer følelsen av empati og gjør det vanskelig å tyde signaler. Sjansen for at man tråkker feil blir ganske stor.

"Skal man ikke ta hensyn til andre?" tenker du kanskje. Men hva er det du egentlig tar hensyn til når du vegrer deg for å gjøre noe fordi du er redd for hva andre skal tenke ... om deg?

Det er ikke egoistisk å vœre hovedpersonen i din egen historie. Det er å tar ansvar. Ansvar for eget liv. Det betyr ikke å stenge andre ute, det betyr å vœre tilstede. Det betyr ikke å fortelle alt om deg selv til alle du møter, men å lytte, til det som beveger seg der du er. Det betyr ikke å vœre flinkest eller mest populœr, men å lœre noe av det og de man møter. Historie er der du har vœrt, ikke dit du skal.

"Det handler om meg" og "det handler om livet mitt" er to veldig forskjellige ting.

Så har du lyst til å spinne en piruett midt på Karl Johan en lørdag formiddag fordi du bobler over av glede - så gjør det. Noen forbipasserende tenker sikkert at det har rablet for deg. Stakkars dem. De kjenner ikke til den styrkende følelsen av å vœre fri fra andres tanker.

Verdivurdering

Kjenner du dine verdier?

Jeg kom over en artikkel i The Creative Post for litt siden som handler om hvordan enkle "verdiøvelser" kan gi økt livskvalitet. Artikkelen har den oppsummerende tittelen: A Simple Exercise That Works Wonders: Affirm Your Values og er skrevet av forfatter og journalist Annie Murphy Paul.

Hun skriver at sosialpsykologer har utviklet en aktivitet som kalles Values Affirmation, og det går ut på å

a) lage en liste over hvilke verdier som er viktige for deg i livet ditt, eller
b) skrive utdypende i 10 minutter om en verdi som betyr mye for deg.

Det som er viktig, sier hun, er at det er dine personlige verdier, skrevet på din måte. Psykologene har gjort diverse tester og artikkelen oppsummerer fem konkrete effekter registrert hos personer som har gjennomført øvelsen:

1. Psykologisk respons til stress reduseres
2. Viljestyrken forankres bedre
3. Man kan oppleve økt åpenhet og mottagelighet for tilbakemeldinger
4. Forsvarsmekanismer dempes
5. Selvtilliten økes og prestasjonsluker forårsaket av f.eks stigmatisering jevnes ut.

Ikke dårlig. Det skjer noe når man tenker på hvilke verdier man egentlig har. Men for å kunne bekrefte og utdype sine verdier for seg selv så er det en fordel å ha definert dem først. Det i seg selv kan vœre en utfordrende øvelse.

Å definere verdier som kun er dine, unbiased av hvilke verdier din omgangskrets reflekterer, hvilke verdier du er vokst opp med eller hvilke verdier du tror du er forventet å ha, er ganske avansert. Noen vil aldri ha et bevisst forhold til det, andre kan bruke et helt liv på det. Verdier modifiseres gjerne underveis for de fleste, og for noen endrer hele verdisettet seg midt i livet.

Kanskje har selve ordet verdier blitt litt utvannet, det er et moteord og har mistet litt av tyngden, som ting gjerne gjør når det kommer på folkemunne ...

Likevel, å sette en fot i bakken innimellom, ta en liten pep-talk med seg selv og spørre seg "hva er viktig i livet mitt? Gjør jeg plass til det som betyr mest?" er aldri bortkastet.

Men det er store spørsmål. Kanskje trenger man litt drahjelp for å finne noen duganes svar. Det er jo ikke meningen at man skal ha prestasjonsangst for sine egne verdier heller.

Har du et sted, eller kanskje en tilstand, der du alltid finner roen ...? Det er et bra utganspunkt. Om du ikke er fysisk tilstede, så hjelper det bare å lukke øynene å tenke deg at du er der. Tenk på hva du ser, hva du hører, hva du lukter, hva du kjenner, hva du føler.

Hvorfor er det så godt å vœre akkurat der ...? Personlige verdier er gjerne tett knyttet til hva man evner å sanse. Ved å plassere tankene et sted du vet at du trives, kan kanskje konturene av noen verdier bli litt tydeligere.

Annie Murphy Paul lurer på hva som ville skjedd dersom Values Affirmition var endel av elementœr utdannelse og en integrert del av hverdagen. Med slike effekter som hun henviser til, så kunne man sett for seg et tryggere og varmere samfunn som et resultat. Samfunnet består til syvende og sist av mennesker, selv om man gjerne liker å tenke at det er først og fremst systemer.

Så hvis man systeminnfører personlige verdiøvelser og sånn sett menneskeliggjør systemet, så blir kanskje hver og en mer bevisst på hvem man er og hva som skal til for å trives. Det ville gjøre samfunnet til en plattform for verdiutveksling som man har lyst til å bidra i.

Men det er det allerede for de som er flinke til å bekrefte sine verdier. Og til syvende og sist så handler det om hva du kan gjøre for deg selv her og nå for å øke din egen livskvalitet. Det trenger kanskje ikke ta mer enn en halvtime i uka. Det fantastiske med det er at dersom alle gjorde litt for seg selv - så kunne det fått store konsekvenser for kvaliteten av det samfunnet vi lever i.

Nesten skremmende å tenke på hvilket potensiale vi har kun ved å tenke noen strukturerte tanker.

(bilde privat)

Alvorsord fra en komiker

Jeg fant igjen et dikt her om dagen, eller kanskje det egentlig er en paragraf, fra den svenske komikeren Jonas Gardell sin bok "En komikers oppvekst."
Det lyder slik:


Alt du hater i deg selv, skal du tilgi
Alt du elsker i deg selv, skal du tilgi
Alt du skammer deg over
Alt du er stolt av
Alt du vil skjule
Alt du vil vise
Alt som ikke ble som det skulle
Alt du er
Alt du vil vœre

Skal du tilgi deg selv.


Det er noe med dette diktet som får meg til å finne roen, ta en pause og fornye perspektivet, hver gang jeg leser det. Han kommer med en ganske vanskelig oppfordring på en fascinerende enkel, oppriktig og utilslørt måte. Ingen kode som må knekkes eller metafor som må tolkes, kun rene ord som betyr akkurat det de sier. Likevel synes jeg det er det har en poetisk klang med stor brennvidde.

For meg handler disse linjene om å gjøre opp med seg selv for å komme i balanse igjen. Hvis jeg leser dette når jeg er lei meg, gir det trøst og mot til å komme meg videre. Er jeg sliten, senker det skuldrene mine. Er jeg glad, blir jeg takknemmelig og kreativ. Er jeg frustrert og forbanna, blir jeg litt mer overbœrende.

Jeg har ikke opplevd å lese disse ordene uten at de beveger meg på et eller annet vis. Jeg tror jeg blir et litt bedre menneske av å lese det. Iallefall i øyeblikket. Derfor har jeg spart på det. Så kan jeg ta det fram og føle meg som et litt bedre menneske så ofte jeg vil.

Å ta en Koht

Kommer man i nœrkontakt med Christine Koht så er det bare å kapitulere. Det nytter ikke å gjemme seg. Hun ser det du vil skjule, trykker på akkurat den knappen så hardt og så lenge at du er nødt til å slippe det løs. Og så utleverer hun en varm, oppriktig og aksepterende klem. Foran alt og alle, faktisk som underholdning. 

"Skrekk og gru", tenker nok mange og priser seg lykkelig for at det ikke var dem som satt på første rad og fikk Christine Kohts overstrømmende kjœrlighet i fanget. 

Med viten og vilje tramper hun godt innenfor intimsonen til sitt publikum, og sånn sett tipper dem utenfor komfortsonen. Men det er seg selv hun utleverer, det er sin egen stolthet hun harselerer med. Hun gjør ikke narr av publikum, men piner dem kanskje litt med en overdose oppmerksomhet. Som hun selv sier: Ros og komplimenter gir folk energi og en følelse av å bli anerkjent og sett. Ros er ikke noe å spare på. (bt.no 17.02.12) 

Det er gjerne utenfor komfortsonen man kan vokse som menneske, og det har Christine Koht skjønt for lenge siden. Hun byr på seg selv på en uforskammet œrlig, selvkonfronterede og uhøytidlig måte. Ved å vœre seg selv så inderlig og intenst, tvinger hun sitt publikum til å konfrontere seg selv, fordi det hun representerer er gjenkjennelig - om man vil vedkjenne seg det eller ikke.

Hvis jeg befinner meg i en litt lei situasjon og føler meg fastlåst og beklemt, hender det jeg tenker: Hva ville Koht ha gjort nå?

Det skal mye til for å ta en Koht - slippe alle hemninger og kaste meg om halsen på en jeg ikke kjenner for å bryte isen, men kan tanken hjelper godt med å ufarliggjøre situasjonen. 

Jeg vil ikke kategoriesere meg selv som en som sliter med vekta. Men jeg slipper ikke helt unna, og jeg skal innrømme at jeg kan bli litt smådeppa når jeg tar på meg klœr som har hengt i skapet en stund og ser at de har blitt uanstendig trange. Knappen på favoritt olabuksa er vanskelig å få igjen, trøyene kryper opp på magen og blazeren strammer i armhulen. Jo, jeg blir litt deppa. Og så grubler jeg på det, føler meg litt klumpete og mislykket - og glemmer å gi av meg selv. Det er gjerne det som skjer når man blir selvbevisst og ukomfortabel.

I tillegg blir man gjerne veldig oppmerksom på bildene av alle de vellykkede, slanke, smilende, sunnhets struttende kroppene som er klistret opp stort sett overralt - på TV, i ukeblader, på nettavisene, på facebook, i reklame, på billboards og i butikkvinduer. Hvor enn man vender blikket så får man en liten påminnelse, et lite stikk - om at man ikke lever opp til idealet, man er ikke helt vellykket. 

Og så kommer Koht seilende og deler gledesstrålende hvordan hun har jobbet for å fete seg opp igjen etter 3 års målrettet slankeprosess. Hun ble ikke lykkeligere som slank, tvert imot, og kjœresten synes hun ble arrogant og fravœrende. Så nå er hun tilbake til sin komfortable størrelse som er godt over hva kostholdseksperter vil kalle idealvekt, er glad og sprudlende og har fått mye nytt materiale å lage moro av. 

Med rak rygg går Christine Koht tvert imot helse ekspertenes råd for hvordan vi skal leve sunnere og bedre liv. Hun minner oss på at overflaten er tross alt bare overflaten, helsa ligger et godt stykke innenfor.

Man trenger heller ikke ta en Koht for å demonstrativt ta avstand fra slankepress og trumfe igjennom at det er det indre som teller. Men tanken på hva hun har gjort er en solid motvekt til det litt destruktive massebudskapet om vellykkethet, og en påminnelse på hva som egentlig er viktig.

For å bygge opp et godt selvbilde og få en mer stabil selvtillit må man bli kjent med seg selv. Det kan vœre en krevende prosess med mange hindre. Det er heller ikke et engangsprosjekt med leveransedato, men noe som pågår i faser og over tid. Til og med for selvtillitsikonet Koht. Det gjelder å finne riktig fokus og jobbe med hvordan man tenker. 

Hvis man føler seg klar til å ta fatt på livsprosjektet å kjenne seg selv, kanskje man skulle tatt et kick-off møte med seg selv på et Christine Koht show ...? Hun har uttalt at hennes livsprosjekt er Hvordan kan jeg være mest mulig meg selv, uten å få nervesammenbrudd (Aftenposten.no 10.03.2012.)

Bare å tenke på hva hun gjør er en inspirasjon til å bli litt mer modig. Hvis du kjenner at du blir litt redd, så sett deg gjerne på første rad.

http://www.seminarpartner.no/show/  (bilde er brukt med tillatelse fra Seminarpartner)

Presentasjonsangst?

Jeg sliter med å presentere meg selv. Jeg kan godt holde tale foran 100 mennesker, presentere skisser og ideer i et kundemøte, vœre møteleder, gi tilbakemeldinger, si hva jeg mener om ting. Så lenge jeg slipper å presentere meg selv.

Det grunner kanskje i at jeg ikke har hatt en "forutsigbar og målrettet" karriere. Det føler jeg iallefall på hver gang jeg hører andre fortelle om sine velplasserte utdanningsvalg og selvfølgelige yrkesvei som har brakt dem hit hvor de er nå, og observerer at andre rundt bordet nikker anerkjennede; ja her har vi en typisk hardarbeidene ambisiøs og målrettet kandidat som sikkert har mye å by på.

Og så kommer vi til meg. Ofte har jeg ikke hørt hva de to siste har sagt engang fordi jeg har brukt energien min på å øve inn et par setninger som får min bakgrunn til å klinge litt fint. Men når det da endelig er min tur så skvetter jeg litt til og vips - så er de fine setningene visket vekk fra minnet og jeg må hive meg utpå fra skrœtsj. Improvisere.

Noen ganger sitter improvisasjonen som et skudd og jeg kjenner skuldrene senke seg og tenker at "denne landet jeg fint" - men andre ganger begynner improvisasjonen med et kremt og litt rødming og så glemmer jeg til og med hvor jeg har gått på skole. Da sier jeg gjerne noe som høres, tja, enda mer fragmentert ut enn det i utgangspunktet var før jeg forsøkte å hekte delene sammen med en rød tråd jeg fant i lufta.

En kveld for en stund siden satt jeg hos min gode tidligere nabo og drakk vin og diskuterte jobb og mennesker og konfliker og slike engasjerende ting. Da luftet jeg min selv-presentasjons angst og spurte hva hun gjorde når hun måtte presentere seg kort og formelt og professjonelt og gjerne litt imponerende. Hun hadde ikke det samme problemet, men spurte meg hva jeg egentlig var redd for å presentere.

"Jeg føler at jeg er i jobben litt ved en tilfeldighet og ikke på grunn av karrierebevisste valg" sa jeg.
"Og så?" sa hun.
"Jeg har problemer med å ikke stå fram som frøken vingle-petter med min relativt brede og lite sammenhengende bakgrunn"
"Og jeg har ingen MBA, det har jo nesten alle andre jeg møter i jobben. Minst en."

Hun ba meg fortelle henne hva min bakgrunn besto av. Det gjorde jeg, uten å kremte eller rødme fordi her var det ingen jeg var redd for å skuffe eller få til å stusse. Hun så på meg med et œrlig blikk og sa:

"hvis jeg hadde sittet rundt bordet og hørt deg fortelle dette, mens alle andre skrøt av MBA's og MA's og andre ting, da hadde jeg vœrt ganske imponert og tenkt at hun må vœre drivende dyktig som har kommet hit uten å måtte ta steget innom en MBA først."

Hver gang jeg må presentere meg selv, sender jeg min kloke nabo en tanke og smiler. Det handler ikke bare om grader og titler. Det handler vel så mye om hvem du er og hva du gir av deg selv, der du er. Kanskje lurt å minne seg selv på det iblant.

Å vœre sitt beste jeg

Livet blir lettere å leve hvis man bestemmer seg for å vœre glad i seg selv.

Da jeg var yngre var jeg stadig vekk skuffet over meg selv. Hvorfor? Fordi jeg alltid sammenlignet meg med andre uansett hvor jeg var og hva jeg gjorde, så alltid mot de beste og skammet meg for at ikke var like gode som dem.

Det hendte at jeg var best på basketball banen. Da var jeg i balanse med meg selv. Ikke hylende glad, stolt og lykkelig, kun i balanse. Ellers var jeg ofte litt lei meg og usikker, fordi jeg stadig vekk la merke til at jeg ikke var like god som de beste, ikke like pen som de peneste, ikke like morsom som de morsomste, ikke like blid som de blideste, ikke like interessant som de mest interessante ...

Egentlig kunne jeg vœre både flink og pen og morsom og blid og interessant på en gang - men når man er opphengt i hva andre er og gjør, så glemmer man å vœre seg selv. Ved å sammenligne meg med andre hele tiden, parkerte jeg med selv og valgte sånn sett å bli en skygge av de jeg med synkende hjerte beundret på avstand. I psykologien refererer man til uttrykket "selvoppfyllende profeti." Tenker man selv at man er kjedelig og uinteressant, så har man en lei tendens til å bli oppfattet slik.

Og har en behov for å flagge hvor interessant man er - så er det kanskje fordi man er litt usikker på om man egentlig er det, og leter etter en bekreftelse. Ofte er det sånn at for å bli oppfattet som interessant selv så må man vise interesse for andre. 

Det fine er at man trenger hverken skole eller spesielle gener for å vœre interessert. Men kanskje man trenger litt bedre selvtillit.

Klarer man å akseptere hvem man er og å bli glad i seg selv, kan man oppriktig glede seg over andres suksess uten å føle seg nedtrykt. Det i seg selv gjør livet lettere - da har man mye mer å glede seg over i hverdagen. Man kan til og med bli hylende glad, stolt og lykkelig når man gjør noe bra selv. Ekte glede får ethvert menneske til å stråle.

Hvem er det som egentlig bestemmer hvem som er best og flinkest og mest interessant? Det finnes mange arrangerte konkurranser man kan melde seg på om man vil, men hvis man velger å konkurrere i livet så er man nødt til å tape. Livet er ikke en konkurranse. Er man i konkurransemodus kan man lett glemme å vœre sitt beste jeg. Det er synd, fordi ingen andre i denne verden er bedre egnet til å vœre sitt beste jeg - enn en selv.

Å tørre å vœre dårlig

Å innse et nederlag er en seier.

Man føler seg kanskje litt beklemt og skuffet, men hvis en tenker etter -  hvilken fantastisk følelse av selvbeherskelse det er å kunne si til seg selv at "her bomma jeg, dette går ikke, jeg må tenke nytt."

Det er en bekreftelse på at man tør å leve, tør å prøve, tør å satse. Tør å feile.

For hvert nederlag blir man litt bedre kjent med seg selv.

Det er fint å vœre flink. Det er også fint å tenke selv at man er det. Men vel så viktig er det å tørre å vœre dårlig. Tørre å måtte spørre noen om hjelp. Tørre å vise andre at du ikke er verdensmester i dette, men du vil gjøre det likevel.

Selvtillit handler ikke om å vœre best. Selvtillit handler om å tro at man kan få til det man vil hvis man jobber for det.

God selvtillit består av tålmodighet med seg selv, ydmykhet ovenfor hva man skal begi seg ut på, åpenhet for å lœre nye ting underveis og styrke til å tåle kritikk og mistillit fra andre.

Hvis man ser det på den måten, så er det kanskje mange som kjenner at det brister litt til tider. Det er ok. Vi er alle bare mennesker og ingen har til dags dato klart å vœre perfekte uansett hvor mye man strever etter det. Dessuten, det er ingen konkurranse om å ha best selvtillit. Selvtillit kan ikke graderes eller premieres.

Men kanskje kan den måles - på ditt eget selvtillitsbarometer. Ikke for å sammenligne med andre, men for å sammenligne med deg selv, igår.

La oss si at du er sœrdeles utålmodig med deg selv en dag og har lyst til å gi opp, kaste alt ut av vinduet, glemme hele driten fordi du vet du er for treig i pappen til å klare dette uansett!!

Før du konkluderer med at du ikke duger kan du forsøke å justere de andre parametrene i barometeret litt for å balansere.

Kanskje du trenger å øke ydmykheten litt ovenfor oppgaven du har begitt seg ut på, den er større og mer komplisert enn noen hadde trodd, tross alt. Og kansje det går an å sjekke åpenheten for å lœre noe nytt som viser seg å vœre veldig nyttig å kunne. Eller har noen utfordret styrken din i det siste? Husk at det er din kamp, din oppgave, dine valg og ditt liv. Andre ville kanskje gjort det på en annen måte, eller ikke gjort det i det hele tatt fordi de har ikke noe tro på at det kan gå bra. Dem om det. De får ta ansvar for sine egen selvtillit.

For å bli god, må man tørre å vœre dårlig.

Man må sette selvkritikeren litt på plass, gi seg selv en sjanse. Prøve og feile. Uansett om man skal opp til eksamen, skrive bok, stå på scenen, ringe en viktig telefon, gå på date, stille på jobb intervju - går det rett vest så er det veldig mye å lœre av det. Neste gang stiller du mye sterkere enn de som ikke har lœrt av å gå på trynet ennå. Det er en styrke å vite at du tør å feile.

Selvtillit hjemmefra

Noen ganger er det veldig vanskelig å begynne med noe nytt.

Det er akkurat som om lille-djevelen sitter på skulderen og hvisker inn i øret "dropp det, det finnes så mange som gjør dette mye bedre enn hva du kan klare."
"Det er ingen som kommer til å bry seg om det du har gjort"
"Det blir bare flaut!" .... og sånne ting.

Det er da man må huske på at denne stemmen ikke kommer utenifra, men fra en selv.

Din største fiende når du har lyst til å gjøre noe men ikke helt tør, er deg selv. Lille-djevelen sitter ikke på skulderen, den sitter i hjernen. Og det er du selv som bestemmer hvor mye plass den skal få.

Problemet er ofte at lille-djevelen har fått mye nœring under oppveksten. Barn er ikke istand til å tenke selv at de er bedre enn hva de voksne kanskje gir uttrykk for. Og voksne vet som regel ikke at de hjelper lille-djevelen hos barna sine med å spire og gro.

For eksempel, hvis en entusiastisk 9 åring sier til foreldrene sine at hun har lyst til å begynne i en teatergruppe, fordi hun vil bli skuespiller når hun blir stor, og får som svar at "nei det tror jeg ikke, jenta mi, man må ha masse talent for å bli skuespiller, og i tillegg jobbe kjempe hardt." Så tenker 9 åringen at "talent" er noe fint og flott som noen er heldige å ha, skulle ønske jeg var en sånn heldig person, men sånn er det vel ikke, da.

Eller hvis 7 åringen har begynt på tennis-kurs for første gang, og foreldrene kommer for å hente, ikke for å se på for det har de ikke hatt tid til, og istedet for å spørre 7 åringen om det har vœrt moro, henvender seg rett til treneren over hodet på barnet og spør "er det noe ball-talent å spore ...?"

Det var dette med talent igjen da, som er noe fint og flott andre heldige barn har.

Og sånn kan mange ulike situasjoner utarte seg. Selv om voksne stort sett mener vel, og rett og slett ikke har ringeste anelse om hva som foregår i hjernen på sine kjœre små, så kan det hende at en liten spire til lille-djevelen blir sådd nesten daglig.

Det er sikkert umulig å vœre foreldre uten å tråkke feil og ødlegge litt for barna sine til tider, uansett hvor mye man prøver å unngå det. Spesielt om man kjenner nœrvœr av sin egen lille-djevel.

Noe foreldre kan tenke på, er å forsøke og alltid vœre sine egne barns største og mest trofaste fan. Når de har lyst til å begi seg ut på en utfordring man kanskje ikke har helt tro på, husk at ingen tar skade av å prøve.

Skulle det tilfeldigvis gå skikkelig dårlig, så er det likevel en viktig, selvtillitsbyggende erfaring å ta med seg. "Dette fikk jeg ikke til - men det var spennende å prøve. Og mamma og pappa er fortsatt like fan av meg."