Det er ikke vanskelig å sympatisere med frustrasjonen over den stadige konfrontasjonen man møter om hvordan man burde se ut i bikini. Budskapet er sunnhet og "velvœre", det er høye standarder for hva som er sundt og man skal helst strutte av sunnhet fra topp til tå, da henger man med i tiden. For mange er dette veldig viktig og de investerer mesteparten av sin tid og sine ressurser i nettopp det å ta seg godt ut. Men da har jeg lyst til å si: Dem om det. Jeg velger å prioritere annerledes i mitt liv. Meg om det.
Jeg bor i Florida, og her er det strandsesong stort sett hele året. Bikinien er velbrukt, vi er stadig på babysvømming eller på stranden og kler oss relativt lett sånn til daglig på grunn av varmen. Men med småbarn i huset er det begrenset med tid til selvpleie. Og stranden får mye impulsbesøk, det ligger litt i kulturen ved det å bo her. Noen ganger, dvs ganske ofte, titter jeg kjapt nedover kroppen og tenker at ja ja, man skulle nok sikkert ha gjort en liten overhøvling før vi hoppet i badetøyet. Men man kan ikke droppe strandturen fordi man ikke rekker å barbere seg under armene når barna står klare med bøtte og spade i hånden og solhatt på hodet. Forfengelighet må vike for familielivets lykke.
Hvis jeg legger merke til at en annen mamma ikke har ryddet unna håret under armene på en ukes tid eller har skjeggstubber på leggene, så blir jeg litt glad, og tenker "det er ikke bare meg." Og så føler jeg at jeg liker denne mammaen enda litt bedre. Hun har slått seg til ro med at det ikke er mulig å ta seg perfekt ut til enhver tid. Og for meg så gir det signaler om at hun velger å prioritere f.eks gode opplevelser og tid med barna framfor å vœre striglet i skinnet.
Kanskje er det lettere å ikke bry seg så veldig om andres ubetydelige meninger her i USA enn i Norge. Norge er et lite land, og flokkmentaliteten blir mer fremtredende. USA er så stort og så mangfoldig at slike ensformige sunnhetsformaninger ikke når ut til massene rett og slett. Det er mange sterke meninger om ubetydelige ting her som i Norge, men for ethvert opprop i det offentlige dukker det gjerne opp et vel så høylytt kor av protester, man er sjelden alene om et standpunkt.
I Norge kan man fort føle at "alle" trener på helsestudio og "ingen" tør å vise seg i bikini uten å ha en velpleiet og plettfri (iallefall hårfri) kropp. Klarer man ikke å leve opp til idealet så føler man fort at man er alene om det, selv om man garantert ikke er det. Og så føler man seg som et rufsete blikkfang blant alle de velpolerte og vellykkede sunnhetsridderne. Slipper man taket på sin egen selvbevissthet og titter ordentlig rundt seg, så vil man mest sannsynlig legge merke til en god del vanlige mennesker som heller ikke greier å følge opp idealet.
Behov for velvœre er en privatsak. Hvor mye hår man foretrekker å beholde på diverse kroppsdeler er også i all høyeste grad en privatsak. Det er underlig at så mange har så sterke meninger om noe som er så privat.
Noen føler seg uvel dersom de ikke trener minst 4 ganger i uka på helsestudio og andre bruker tusenvis av kroner på kroppspleieprodukter uten å blunke. Dem om det. Folk må få gjøre som de vil. Men de som forsøker å forkynne at det er veien til lykke, de har rett og slett gått glipp av hva livet egentlig dreier seg om. Noen velger kosmetisk kirurgi som et middel for bedre selvfølelse og jeg tror det er å lure seg selv, men det er fortsatt et personlig valg. Dem om det. Vi behøver ikke bry oss med andres kroppslige behov. Vi har ikke noe med det det. Og når glattbarberte, personlighetsløse samlebåndsmennesker "spyr av" damer med hår under armene, så får man heller ha litt empati med dem fordi de antageligvis lever litt avstumpede liv.
Fordi det er igrunnen litt synd på de som har så lite å fylle livet sitt med at de velger å bry seg med andre menneskers kropper. Og hvis disse stemmene har mye plass i det offentlige rom - betyr det at det finnes mange slike triste sjeler, eller betyr det at noen få får innvilget altfor stor plass ...? Uansett - beste måten å tie slike røster på er å ta et oppgjør med seg selv og sine egne prioriteringer. Noen må tørre å vise at det ikke er så farlig. Noen må stå fram å vise at de er trygge nok på seg selv til å ikke la et dustete kroppsfokus og noen tomskallers uberettigete meninger få opprettholde et kroppstyranni. Man trenger ikke marsjere i protest med armene over hodet og tre års oppsparte busker i armhulen for å demonstrere at det finnes alternativer. Man trenger bare å leve sitt eget liv, sette sine egne standarder - og la andre seile sin egen sjø. Kroppshår er ikke viktig.
De som velger sine venner basert på kroppsattributer framfor personlighet, tanker, drømmer og interreser, vil alltid vœre alene, selv som midtpunkt i en flokk. Overflate er og blir overflate, uansett hvor mye betydning man velger å legge i det. Det kan man ha i bakhodet neste gang man nøler med å ta på seg bikini. Det handler til syvende og sist om prioriteringer.
Nå skal vi stikke en tur på stranden. Og jeg valgte å skrive et blogginnlegg framfor å nappe bikinilinjen idag. Vel, vel - jeg får ta meg bedre ut neste gang. Sol, bølger og finmalt sand - here I come!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar