Kommer man i nœrkontakt med Christine Koht så er det bare å kapitulere. Det nytter ikke å gjemme seg. Hun ser det du vil skjule, trykker på akkurat den knappen så hardt og så lenge at du er nødt til å slippe det løs. Og så utleverer hun en varm, oppriktig og aksepterende klem. Foran alt og alle, faktisk som underholdning.
"Skrekk og gru", tenker nok mange og priser seg lykkelig for at det ikke var dem som satt på første rad og fikk Christine Kohts overstrømmende kjœrlighet i fanget.
Med viten og vilje tramper hun godt innenfor intimsonen til sitt publikum, og sånn sett tipper dem utenfor komfortsonen. Men det er seg selv hun utleverer, det er sin egen stolthet hun harselerer med. Hun gjør ikke narr av publikum, men piner dem kanskje litt med en overdose oppmerksomhet. Som hun selv sier: Ros og komplimenter gir folk energi og en følelse av å bli anerkjent og sett. Ros er ikke noe å spare på. (bt.no 17.02.12)
Det er gjerne utenfor komfortsonen man kan vokse som menneske, og det har Christine Koht skjønt for lenge siden. Hun byr på seg selv på en uforskammet œrlig, selvkonfronterede og uhøytidlig måte. Ved å vœre seg selv så inderlig og intenst, tvinger hun sitt publikum til å konfrontere seg selv, fordi det hun representerer er gjenkjennelig - om man vil vedkjenne seg det eller ikke.
Hvis jeg befinner meg i en litt lei situasjon og føler meg fastlåst og beklemt, hender det jeg tenker: Hva ville Koht ha gjort nå?
Det skal mye til for å ta en Koht - slippe alle hemninger og kaste meg om halsen på en jeg ikke kjenner for å bryte isen, men kan tanken hjelper godt med å ufarliggjøre situasjonen.
Jeg vil ikke kategoriesere meg selv som en som sliter med vekta. Men jeg slipper ikke helt unna, og jeg skal innrømme at jeg kan bli litt smådeppa når jeg tar på meg klœr som har hengt i skapet en stund og ser at de har blitt uanstendig trange. Knappen på favoritt olabuksa er vanskelig å få igjen, trøyene kryper opp på magen og blazeren strammer i armhulen. Jo, jeg blir litt deppa. Og så grubler jeg på det, føler meg litt klumpete og mislykket - og glemmer å gi av meg selv. Det er gjerne det som skjer når man blir selvbevisst og ukomfortabel.
I tillegg blir man gjerne veldig oppmerksom på bildene av alle de vellykkede, slanke, smilende, sunnhets struttende kroppene som er klistret opp stort sett overralt - på TV, i ukeblader, på nettavisene, på facebook, i reklame, på billboards og i butikkvinduer. Hvor enn man vender blikket så får man en liten påminnelse, et lite stikk - om at man ikke lever opp til idealet, man er ikke helt vellykket.
Og så kommer Koht seilende og deler gledesstrålende hvordan hun har jobbet for å fete seg opp igjen etter 3 års målrettet slankeprosess. Hun ble ikke lykkeligere som slank, tvert imot, og kjœresten synes hun ble arrogant og fravœrende. Så nå er hun tilbake til sin komfortable størrelse som er godt over hva kostholdseksperter vil kalle idealvekt, er glad og sprudlende og har fått mye nytt materiale å lage moro av.
Med rak rygg går Christine Koht tvert imot helse ekspertenes råd for hvordan vi skal leve sunnere og bedre liv. Hun minner oss på at overflaten er tross alt bare overflaten, helsa ligger et godt stykke innenfor.
Man trenger heller ikke ta en Koht for å demonstrativt ta avstand fra slankepress og trumfe igjennom at det er det indre som teller. Men tanken på hva hun har gjort er en solid motvekt til det litt destruktive massebudskapet om vellykkethet, og en påminnelse på hva som egentlig er viktig.
For å bygge opp et godt selvbilde og få en mer stabil selvtillit må man bli kjent med seg selv. Det kan vœre en krevende prosess med mange hindre. Det er heller ikke et engangsprosjekt med leveransedato, men noe som pågår i faser og over tid. Til og med for selvtillitsikonet Koht. Det gjelder å finne riktig fokus og jobbe med hvordan man tenker.
Hvis man føler seg klar til å ta fatt på livsprosjektet å kjenne seg selv, kanskje man skulle tatt et kick-off møte med seg selv på et Christine Koht show ...? Hun har uttalt at hennes livsprosjekt er Hvordan kan jeg være mest mulig meg selv, uten å få nervesammenbrudd (Aftenposten.no 10.03.2012.)
Bare å tenke på hva hun gjør er en inspirasjon til å bli litt mer modig. Hvis du kjenner at du blir litt redd, så sett deg gjerne på første rad.
http://www.seminarpartner.no/show/ (bilde er brukt med tillatelse fra Seminarpartner)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar