For å bli god i noe, må man tørre å være dårlig. Kontinuerlig produksjon er kilden tl progresjon og når produksjonen stagnerer fordi man er redd for at resultatet skal bli dårlig, da har man et problem. Da er det tryggere å holde på med noe annet.
Jeg ville bli kunstner, det var jeg sikker på, etter at jeg var ferdig med videregående. Jeg gikk på forskole i kunst og design for å kunne søke meg inn på en kunstutdannelse ved et anerkjent kunstakademi. Jeg var ganske flink til å tegne, mye flinkere enn mange av de andre elevene i klassen min på forskolen. Det var en god tid. Jeg var flink. Jeg hadde visjoner. Jeg ville noe med kunsten og hadde funnet min plass i livet.
Falmouth College of Art i England var kjent for å tilby et veldig bra program for illustrasjon. Dit ville jeg. Det passet fint med mine interesser og evner. Og jeg kom inn på første forsøk.
Men skolestart på Art College var alt annet enn glamorøst og inspirerende. Plutselig var jeg ikke en av de flinkeste i klassen lenger. Alle var veldig, veldig talentfulle og det ble produsert illustrasjoner på høyt nivå allerede første dagen. Jeg fikk et alvorlig tilfelle av prestasjonsangst og klarte knapt å få ned en strek - og jeg syntes at det lille jeg presterte så ut som søppel i forhold til hva andre leverte.
"Noen har gjort en feil, og kanskje det er meg" tenkte jeg, fordi jeg følte at det ikke var meningen at jeg skulle være der. Jeg hadde trodd at jeg hadde talent, men ante tydelivis ikke hva talent egentlig dreide seg om før nå.
Forskolen var bedre sånn sett. Jeg trivdes i selskap med mange som var litt dårligere enn meg selv, og bare noen få som jeg anså som flinkere enn meg. Det var ikke viktig for meg å være best, men det var viktig for meg å være "blant de unge håpefulle." Min identitet var avhengig av det, og nå slo den sprekker, mitt bilde av fremtiden ble plutselig utfordret. Var jeg ikke kunstner av hele mitt hjerte likevel ...? Men hva pokker var jeg da!
Jeg trodde tydeligvis at man gikk på skole først og fremst for å vise hva man kunne - ikke bare for å ta til seg ny kunnskap.
Men selv med feil instilling lærer man mye så lenge man holder ut og gjør det man skal, så avgangsportfolien min ble respektabel. Og for å få godkjent en Bachelor måtte vi også levere en skriftlig hovedoppgave, en Dissertation. Tema var valgfritt så lenge det handlet om visuell komunikasjon i en kulturell setting. Jeg skrev om noe sånt som "fotojournalistiske fremstillinger av katastrofer - og forskjellen på bruk av visuelle virkemidler på fjerne og nære subjekter." Relativt ambisiøst tema som sto til toppkarakter og løftet meg opp slik at jeg gikk ut med "Honours."
Men for meg var det et nederlag. Det betydde nemlig at karakteren på arbeidene mine var lavere enn jeg hadde håpet. Jeg ønsket at det var mottsatt - at det var bildene mine som løftet meg opp, og ikke min skriftlige oppgave. Det ville vært i mer harmoni med det image jeg forsøkte å leve opp til.
Det var ikke så mange som fikk toppkarakter på Dissertation, men det betydde altså ikke så mye for meg.
Tenk om jeg kunne sett meg selv for hvem jeg var og ikke i lys av hvem jeg ønsket å være. Tenk om andre elevers mesterverk hadde gitt meg inspirasjon og nye ideer isteden for prestasjonsangst og mindreverdighetskomplekser. Tenk om jeg hadde vært stolt over hva jeg faktisk fikk til, istedenfor fortvilet over rekkefølgen på karakterene mine, som ikke engang betyr noe som helst i ettertid.
Jeg ville sikkert ha valgt samme studie - men jeg hadde kanskje vært flinkere i ettertid på å holde fast ved det som lå mitt hjerte nærmest, og litt flinkere tl å velge bedre løsninger for meg selv. Jeg ville kanskje følt meg solid og kompetent og trygg innenfor et fagfelt idag, istedenfor å stadig balansere med et bein i hver kjerre. Jeg ville kanskje rett og slett unngått å gå i "redd for å være dårlig" fella.
Når det er sagt så kan min kompliserte omvei sikkert ha en verdi i seg selv, ingenting er bortkastet og man lærer noe uansett hvilken variant man velger. Men jeg skulle gjerne vært foruten alt hodebryet det har gitt meg.
Tenk om unge mennesker kunne læres opp til å møte verden med riktig tankesett før de velger sin videre utdannelse. Tenk om rådgiverne var psykologer som preppet elevene på å se seg selv og sine evner uavhengig av forventninger, venner, image og trender i tiden. Kanskje det ville ha påvirket "flink pike" syndromet som visstnok er ganske utbredt. Kanskje det ville hatt innvirkning på selvfølelsen hos den generelle arbeidstaker over tid. Vet ikke. Men jeg vet at det er ikke bare meg der ute som stadig vekk blir flink til alt annet enn akkurat det jeg har mest lyst til.
