Presentasjonsangst?

Jeg sliter med å presentere meg selv. Jeg kan godt holde tale foran 100 mennesker, presentere skisser og ideer i et kundemøte, vœre møteleder, gi tilbakemeldinger, si hva jeg mener om ting. Så lenge jeg slipper å presentere meg selv.

Det grunner kanskje i at jeg ikke har hatt en "forutsigbar og målrettet" karriere. Det føler jeg iallefall på hver gang jeg hører andre fortelle om sine velplasserte utdanningsvalg og selvfølgelige yrkesvei som har brakt dem hit hvor de er nå, og observerer at andre rundt bordet nikker anerkjennede; ja her har vi en typisk hardarbeidene ambisiøs og målrettet kandidat som sikkert har mye å by på.

Og så kommer vi til meg. Ofte har jeg ikke hørt hva de to siste har sagt engang fordi jeg har brukt energien min på å øve inn et par setninger som får min bakgrunn til å klinge litt fint. Men når det da endelig er min tur så skvetter jeg litt til og vips - så er de fine setningene visket vekk fra minnet og jeg må hive meg utpå fra skrœtsj. Improvisere.

Noen ganger sitter improvisasjonen som et skudd og jeg kjenner skuldrene senke seg og tenker at "denne landet jeg fint" - men andre ganger begynner improvisasjonen med et kremt og litt rødming og så glemmer jeg til og med hvor jeg har gått på skole. Da sier jeg gjerne noe som høres, tja, enda mer fragmentert ut enn det i utgangspunktet var før jeg forsøkte å hekte delene sammen med en rød tråd jeg fant i lufta.

En kveld for en stund siden satt jeg hos min gode tidligere nabo og drakk vin og diskuterte jobb og mennesker og konfliker og slike engasjerende ting. Da luftet jeg min selv-presentasjons angst og spurte hva hun gjorde når hun måtte presentere seg kort og formelt og professjonelt og gjerne litt imponerende. Hun hadde ikke det samme problemet, men spurte meg hva jeg egentlig var redd for å presentere.

"Jeg føler at jeg er i jobben litt ved en tilfeldighet og ikke på grunn av karrierebevisste valg" sa jeg.
"Og så?" sa hun.
"Jeg har problemer med å ikke stå fram som frøken vingle-petter med min relativt brede og lite sammenhengende bakgrunn"
"Og jeg har ingen MBA, det har jo nesten alle andre jeg møter i jobben. Minst en."

Hun ba meg fortelle henne hva min bakgrunn besto av. Det gjorde jeg, uten å kremte eller rødme fordi her var det ingen jeg var redd for å skuffe eller få til å stusse. Hun så på meg med et œrlig blikk og sa:

"hvis jeg hadde sittet rundt bordet og hørt deg fortelle dette, mens alle andre skrøt av MBA's og MA's og andre ting, da hadde jeg vœrt ganske imponert og tenkt at hun må vœre drivende dyktig som har kommet hit uten å måtte ta steget innom en MBA først."

Hver gang jeg må presentere meg selv, sender jeg min kloke nabo en tanke og smiler. Det handler ikke bare om grader og titler. Det handler vel så mye om hvem du er og hva du gir av deg selv, der du er. Kanskje lurt å minne seg selv på det iblant.