Alvorsord fra en komiker

Jeg fant igjen et dikt her om dagen, eller kanskje det egentlig er en paragraf, fra den svenske komikeren Jonas Gardell sin bok "En komikers oppvekst."
Det lyder slik:


Alt du hater i deg selv, skal du tilgi
Alt du elsker i deg selv, skal du tilgi
Alt du skammer deg over
Alt du er stolt av
Alt du vil skjule
Alt du vil vise
Alt som ikke ble som det skulle
Alt du er
Alt du vil vœre

Skal du tilgi deg selv.


Det er noe med dette diktet som får meg til å finne roen, ta en pause og fornye perspektivet, hver gang jeg leser det. Han kommer med en ganske vanskelig oppfordring på en fascinerende enkel, oppriktig og utilslørt måte. Ingen kode som må knekkes eller metafor som må tolkes, kun rene ord som betyr akkurat det de sier. Likevel synes jeg det er det har en poetisk klang med stor brennvidde.

For meg handler disse linjene om å gjøre opp med seg selv for å komme i balanse igjen. Hvis jeg leser dette når jeg er lei meg, gir det trøst og mot til å komme meg videre. Er jeg sliten, senker det skuldrene mine. Er jeg glad, blir jeg takknemmelig og kreativ. Er jeg frustrert og forbanna, blir jeg litt mer overbœrende.

Jeg har ikke opplevd å lese disse ordene uten at de beveger meg på et eller annet vis. Jeg tror jeg blir et litt bedre menneske av å lese det. Iallefall i øyeblikket. Derfor har jeg spart på det. Så kan jeg ta det fram og føle meg som et litt bedre menneske så ofte jeg vil.

Å ta en Koht

Kommer man i nœrkontakt med Christine Koht så er det bare å kapitulere. Det nytter ikke å gjemme seg. Hun ser det du vil skjule, trykker på akkurat den knappen så hardt og så lenge at du er nødt til å slippe det løs. Og så utleverer hun en varm, oppriktig og aksepterende klem. Foran alt og alle, faktisk som underholdning. 

"Skrekk og gru", tenker nok mange og priser seg lykkelig for at det ikke var dem som satt på første rad og fikk Christine Kohts overstrømmende kjœrlighet i fanget. 

Med viten og vilje tramper hun godt innenfor intimsonen til sitt publikum, og sånn sett tipper dem utenfor komfortsonen. Men det er seg selv hun utleverer, det er sin egen stolthet hun harselerer med. Hun gjør ikke narr av publikum, men piner dem kanskje litt med en overdose oppmerksomhet. Som hun selv sier: Ros og komplimenter gir folk energi og en følelse av å bli anerkjent og sett. Ros er ikke noe å spare på. (bt.no 17.02.12) 

Det er gjerne utenfor komfortsonen man kan vokse som menneske, og det har Christine Koht skjønt for lenge siden. Hun byr på seg selv på en uforskammet œrlig, selvkonfronterede og uhøytidlig måte. Ved å vœre seg selv så inderlig og intenst, tvinger hun sitt publikum til å konfrontere seg selv, fordi det hun representerer er gjenkjennelig - om man vil vedkjenne seg det eller ikke.

Hvis jeg befinner meg i en litt lei situasjon og føler meg fastlåst og beklemt, hender det jeg tenker: Hva ville Koht ha gjort nå?

Det skal mye til for å ta en Koht - slippe alle hemninger og kaste meg om halsen på en jeg ikke kjenner for å bryte isen, men kan tanken hjelper godt med å ufarliggjøre situasjonen. 

Jeg vil ikke kategoriesere meg selv som en som sliter med vekta. Men jeg slipper ikke helt unna, og jeg skal innrømme at jeg kan bli litt smådeppa når jeg tar på meg klœr som har hengt i skapet en stund og ser at de har blitt uanstendig trange. Knappen på favoritt olabuksa er vanskelig å få igjen, trøyene kryper opp på magen og blazeren strammer i armhulen. Jo, jeg blir litt deppa. Og så grubler jeg på det, føler meg litt klumpete og mislykket - og glemmer å gi av meg selv. Det er gjerne det som skjer når man blir selvbevisst og ukomfortabel.

I tillegg blir man gjerne veldig oppmerksom på bildene av alle de vellykkede, slanke, smilende, sunnhets struttende kroppene som er klistret opp stort sett overralt - på TV, i ukeblader, på nettavisene, på facebook, i reklame, på billboards og i butikkvinduer. Hvor enn man vender blikket så får man en liten påminnelse, et lite stikk - om at man ikke lever opp til idealet, man er ikke helt vellykket. 

Og så kommer Koht seilende og deler gledesstrålende hvordan hun har jobbet for å fete seg opp igjen etter 3 års målrettet slankeprosess. Hun ble ikke lykkeligere som slank, tvert imot, og kjœresten synes hun ble arrogant og fravœrende. Så nå er hun tilbake til sin komfortable størrelse som er godt over hva kostholdseksperter vil kalle idealvekt, er glad og sprudlende og har fått mye nytt materiale å lage moro av. 

Med rak rygg går Christine Koht tvert imot helse ekspertenes råd for hvordan vi skal leve sunnere og bedre liv. Hun minner oss på at overflaten er tross alt bare overflaten, helsa ligger et godt stykke innenfor.

Man trenger heller ikke ta en Koht for å demonstrativt ta avstand fra slankepress og trumfe igjennom at det er det indre som teller. Men tanken på hva hun har gjort er en solid motvekt til det litt destruktive massebudskapet om vellykkethet, og en påminnelse på hva som egentlig er viktig.

For å bygge opp et godt selvbilde og få en mer stabil selvtillit må man bli kjent med seg selv. Det kan vœre en krevende prosess med mange hindre. Det er heller ikke et engangsprosjekt med leveransedato, men noe som pågår i faser og over tid. Til og med for selvtillitsikonet Koht. Det gjelder å finne riktig fokus og jobbe med hvordan man tenker. 

Hvis man føler seg klar til å ta fatt på livsprosjektet å kjenne seg selv, kanskje man skulle tatt et kick-off møte med seg selv på et Christine Koht show ...? Hun har uttalt at hennes livsprosjekt er Hvordan kan jeg være mest mulig meg selv, uten å få nervesammenbrudd (Aftenposten.no 10.03.2012.)

Bare å tenke på hva hun gjør er en inspirasjon til å bli litt mer modig. Hvis du kjenner at du blir litt redd, så sett deg gjerne på første rad.

http://www.seminarpartner.no/show/  (bilde er brukt med tillatelse fra Seminarpartner)

Presentasjonsangst?

Jeg sliter med å presentere meg selv. Jeg kan godt holde tale foran 100 mennesker, presentere skisser og ideer i et kundemøte, vœre møteleder, gi tilbakemeldinger, si hva jeg mener om ting. Så lenge jeg slipper å presentere meg selv.

Det grunner kanskje i at jeg ikke har hatt en "forutsigbar og målrettet" karriere. Det føler jeg iallefall på hver gang jeg hører andre fortelle om sine velplasserte utdanningsvalg og selvfølgelige yrkesvei som har brakt dem hit hvor de er nå, og observerer at andre rundt bordet nikker anerkjennede; ja her har vi en typisk hardarbeidene ambisiøs og målrettet kandidat som sikkert har mye å by på.

Og så kommer vi til meg. Ofte har jeg ikke hørt hva de to siste har sagt engang fordi jeg har brukt energien min på å øve inn et par setninger som får min bakgrunn til å klinge litt fint. Men når det da endelig er min tur så skvetter jeg litt til og vips - så er de fine setningene visket vekk fra minnet og jeg må hive meg utpå fra skrœtsj. Improvisere.

Noen ganger sitter improvisasjonen som et skudd og jeg kjenner skuldrene senke seg og tenker at "denne landet jeg fint" - men andre ganger begynner improvisasjonen med et kremt og litt rødming og så glemmer jeg til og med hvor jeg har gått på skole. Da sier jeg gjerne noe som høres, tja, enda mer fragmentert ut enn det i utgangspunktet var før jeg forsøkte å hekte delene sammen med en rød tråd jeg fant i lufta.

En kveld for en stund siden satt jeg hos min gode tidligere nabo og drakk vin og diskuterte jobb og mennesker og konfliker og slike engasjerende ting. Da luftet jeg min selv-presentasjons angst og spurte hva hun gjorde når hun måtte presentere seg kort og formelt og professjonelt og gjerne litt imponerende. Hun hadde ikke det samme problemet, men spurte meg hva jeg egentlig var redd for å presentere.

"Jeg føler at jeg er i jobben litt ved en tilfeldighet og ikke på grunn av karrierebevisste valg" sa jeg.
"Og så?" sa hun.
"Jeg har problemer med å ikke stå fram som frøken vingle-petter med min relativt brede og lite sammenhengende bakgrunn"
"Og jeg har ingen MBA, det har jo nesten alle andre jeg møter i jobben. Minst en."

Hun ba meg fortelle henne hva min bakgrunn besto av. Det gjorde jeg, uten å kremte eller rødme fordi her var det ingen jeg var redd for å skuffe eller få til å stusse. Hun så på meg med et œrlig blikk og sa:

"hvis jeg hadde sittet rundt bordet og hørt deg fortelle dette, mens alle andre skrøt av MBA's og MA's og andre ting, da hadde jeg vœrt ganske imponert og tenkt at hun må vœre drivende dyktig som har kommet hit uten å måtte ta steget innom en MBA først."

Hver gang jeg må presentere meg selv, sender jeg min kloke nabo en tanke og smiler. Det handler ikke bare om grader og titler. Det handler vel så mye om hvem du er og hva du gir av deg selv, der du er. Kanskje lurt å minne seg selv på det iblant.

Å vœre sitt beste jeg

Livet blir lettere å leve hvis man bestemmer seg for å vœre glad i seg selv.

Da jeg var yngre var jeg stadig vekk skuffet over meg selv. Hvorfor? Fordi jeg alltid sammenlignet meg med andre uansett hvor jeg var og hva jeg gjorde, så alltid mot de beste og skammet meg for at ikke var like gode som dem.

Det hendte at jeg var best på basketball banen. Da var jeg i balanse med meg selv. Ikke hylende glad, stolt og lykkelig, kun i balanse. Ellers var jeg ofte litt lei meg og usikker, fordi jeg stadig vekk la merke til at jeg ikke var like god som de beste, ikke like pen som de peneste, ikke like morsom som de morsomste, ikke like blid som de blideste, ikke like interessant som de mest interessante ...

Egentlig kunne jeg vœre både flink og pen og morsom og blid og interessant på en gang - men når man er opphengt i hva andre er og gjør, så glemmer man å vœre seg selv. Ved å sammenligne meg med andre hele tiden, parkerte jeg med selv og valgte sånn sett å bli en skygge av de jeg med synkende hjerte beundret på avstand. I psykologien refererer man til uttrykket "selvoppfyllende profeti." Tenker man selv at man er kjedelig og uinteressant, så har man en lei tendens til å bli oppfattet slik.

Og har en behov for å flagge hvor interessant man er - så er det kanskje fordi man er litt usikker på om man egentlig er det, og leter etter en bekreftelse. Ofte er det sånn at for å bli oppfattet som interessant selv så må man vise interesse for andre. 

Det fine er at man trenger hverken skole eller spesielle gener for å vœre interessert. Men kanskje man trenger litt bedre selvtillit.

Klarer man å akseptere hvem man er og å bli glad i seg selv, kan man oppriktig glede seg over andres suksess uten å føle seg nedtrykt. Det i seg selv gjør livet lettere - da har man mye mer å glede seg over i hverdagen. Man kan til og med bli hylende glad, stolt og lykkelig når man gjør noe bra selv. Ekte glede får ethvert menneske til å stråle.

Hvem er det som egentlig bestemmer hvem som er best og flinkest og mest interessant? Det finnes mange arrangerte konkurranser man kan melde seg på om man vil, men hvis man velger å konkurrere i livet så er man nødt til å tape. Livet er ikke en konkurranse. Er man i konkurransemodus kan man lett glemme å vœre sitt beste jeg. Det er synd, fordi ingen andre i denne verden er bedre egnet til å vœre sitt beste jeg - enn en selv.

Å tørre å vœre dårlig

Å innse et nederlag er en seier.

Man føler seg kanskje litt beklemt og skuffet, men hvis en tenker etter -  hvilken fantastisk følelse av selvbeherskelse det er å kunne si til seg selv at "her bomma jeg, dette går ikke, jeg må tenke nytt."

Det er en bekreftelse på at man tør å leve, tør å prøve, tør å satse. Tør å feile.

For hvert nederlag blir man litt bedre kjent med seg selv.

Det er fint å vœre flink. Det er også fint å tenke selv at man er det. Men vel så viktig er det å tørre å vœre dårlig. Tørre å måtte spørre noen om hjelp. Tørre å vise andre at du ikke er verdensmester i dette, men du vil gjøre det likevel.

Selvtillit handler ikke om å vœre best. Selvtillit handler om å tro at man kan få til det man vil hvis man jobber for det.

God selvtillit består av tålmodighet med seg selv, ydmykhet ovenfor hva man skal begi seg ut på, åpenhet for å lœre nye ting underveis og styrke til å tåle kritikk og mistillit fra andre.

Hvis man ser det på den måten, så er det kanskje mange som kjenner at det brister litt til tider. Det er ok. Vi er alle bare mennesker og ingen har til dags dato klart å vœre perfekte uansett hvor mye man strever etter det. Dessuten, det er ingen konkurranse om å ha best selvtillit. Selvtillit kan ikke graderes eller premieres.

Men kanskje kan den måles - på ditt eget selvtillitsbarometer. Ikke for å sammenligne med andre, men for å sammenligne med deg selv, igår.

La oss si at du er sœrdeles utålmodig med deg selv en dag og har lyst til å gi opp, kaste alt ut av vinduet, glemme hele driten fordi du vet du er for treig i pappen til å klare dette uansett!!

Før du konkluderer med at du ikke duger kan du forsøke å justere de andre parametrene i barometeret litt for å balansere.

Kanskje du trenger å øke ydmykheten litt ovenfor oppgaven du har begitt seg ut på, den er større og mer komplisert enn noen hadde trodd, tross alt. Og kansje det går an å sjekke åpenheten for å lœre noe nytt som viser seg å vœre veldig nyttig å kunne. Eller har noen utfordret styrken din i det siste? Husk at det er din kamp, din oppgave, dine valg og ditt liv. Andre ville kanskje gjort det på en annen måte, eller ikke gjort det i det hele tatt fordi de har ikke noe tro på at det kan gå bra. Dem om det. De får ta ansvar for sine egen selvtillit.

For å bli god, må man tørre å vœre dårlig.

Man må sette selvkritikeren litt på plass, gi seg selv en sjanse. Prøve og feile. Uansett om man skal opp til eksamen, skrive bok, stå på scenen, ringe en viktig telefon, gå på date, stille på jobb intervju - går det rett vest så er det veldig mye å lœre av det. Neste gang stiller du mye sterkere enn de som ikke har lœrt av å gå på trynet ennå. Det er en styrke å vite at du tør å feile.