lørdag 13. juli 2013

Bikinilinjer og andre traumer

Jeg leste blogginnlegget Hårete bikinikropp til Lammelårstanker her forleden og fikk lyst til å kommentere, men kommentaren blir såpass lang at det passer med et eget innlegg her på selvtillitsbloggen. 

Det er ikke vanskelig å sympatisere med frustrasjonen over den stadige konfrontasjonen man møter om hvordan man burde se ut i bikini. Budskapet er sunnhet og "velvœre", det er høye standarder for hva som er sundt og man skal helst strutte av sunnhet fra topp til tå, da henger man med i tiden. For mange er dette veldig viktig og de investerer mesteparten av sin tid og sine ressurser i nettopp det å ta seg godt ut. Men da har jeg lyst til å si: Dem om det. Jeg velger å prioritere annerledes i mitt liv. Meg om det. 

Jeg bor i Florida, og her er det strandsesong stort sett hele året. Bikinien er velbrukt, vi er stadig på babysvømming eller på stranden og kler oss relativt lett sånn til daglig på grunn av varmen. Men med småbarn i huset er det begrenset med tid til selvpleie. Og stranden får mye impulsbesøk, det ligger litt i kulturen ved det å bo her. Noen ganger, dvs ganske ofte, titter jeg kjapt nedover kroppen og tenker at ja ja, man skulle nok sikkert ha gjort en liten overhøvling før vi hoppet i badetøyet. Men man kan ikke droppe strandturen fordi man ikke rekker å barbere seg under armene når barna står klare med bøtte og spade i hånden og solhatt på hodet. Forfengelighet må vike for familielivets lykke.

Hvis jeg legger merke til at en annen mamma ikke har ryddet unna håret under armene på en ukes tid eller har skjeggstubber på leggene, så blir jeg litt glad, og tenker "det er ikke bare meg." Og så føler jeg at jeg liker denne mammaen enda litt bedre. Hun har slått seg til ro med at det ikke er mulig å ta seg perfekt ut til enhver tid. Og for meg så gir det signaler om at hun velger å prioritere f.eks gode opplevelser og tid med barna framfor å vœre striglet i skinnet. 

Kanskje er det lettere å ikke bry seg så veldig om andres ubetydelige meninger her i USA enn i Norge. Norge er et lite land, og flokkmentaliteten blir mer fremtredende. USA er så stort og så mangfoldig at slike ensformige sunnhetsformaninger ikke når ut til massene rett og slett. Det er mange sterke meninger om ubetydelige ting her som i Norge, men for ethvert opprop i det offentlige dukker det gjerne opp et vel så høylytt kor av protester, man er sjelden alene om et standpunkt. 

I Norge kan man fort føle at "alle" trener på helsestudio og "ingen" tør å vise seg i bikini uten å ha en velpleiet og plettfri (iallefall hårfri) kropp. Klarer man ikke å leve opp til idealet så føler man fort at man er alene om det, selv om man garantert ikke er det. Og så føler man seg som et rufsete blikkfang blant alle de velpolerte og vellykkede sunnhetsridderne. Slipper man taket på sin egen selvbevissthet og titter ordentlig rundt seg, så vil man mest sannsynlig legge merke til en god del vanlige mennesker som heller ikke greier å følge opp idealet. 

Behov for velvœre er en privatsak. Hvor mye hår man foretrekker å beholde på diverse kroppsdeler er også i all høyeste grad en privatsak. Det er underlig at så mange har så sterke meninger om noe som er så privat. 

Noen føler seg uvel dersom de ikke trener minst 4 ganger i uka på helsestudio og andre bruker tusenvis av kroner på kroppspleieprodukter uten å blunke. Dem om det. Folk må få gjøre som de vil. Men de som forsøker å forkynne at det er veien til lykke, de har rett og slett gått glipp av hva livet egentlig dreier seg om. Noen velger kosmetisk kirurgi som et middel for bedre selvfølelse og jeg tror det er å lure seg selv, men det er fortsatt et personlig valg. Dem om det. Vi behøver ikke bry oss med andres kroppslige behov. Vi har ikke noe med det det. Og når glattbarberte, personlighetsløse samlebåndsmennesker "spyr av" damer med hår under armene, så får man heller ha litt empati med dem fordi de antageligvis lever litt avstumpede liv.  

Fordi det er igrunnen litt synd på de som har så lite å fylle livet sitt med at de velger å bry seg med andre menneskers kropper. Og hvis disse stemmene har mye plass i det offentlige rom - betyr det at det finnes mange slike triste sjeler, eller betyr det at noen få får innvilget altfor stor plass ...? Uansett - beste måten å tie slike røster på er å ta et oppgjør med seg selv og sine egne prioriteringer. Noen må tørre å vise at det ikke er så farlig. Noen må stå fram å vise at de er trygge nok på seg selv til å ikke la et dustete kroppsfokus og noen tomskallers uberettigete meninger få opprettholde et kroppstyranni. Man trenger ikke marsjere i protest med armene over hodet og tre års oppsparte busker i armhulen for å demonstrere at det finnes alternativer. Man trenger bare å leve sitt eget liv, sette sine egne standarder - og la andre seile sin egen sjø. Kroppshår er ikke viktig. 

De som velger sine venner basert på kroppsattributer framfor personlighet, tanker, drømmer og interreser, vil alltid vœre alene, selv som midtpunkt i en flokk. Overflate er og blir overflate, uansett hvor mye betydning man velger å legge i det. Det kan man ha i bakhodet neste gang man nøler med å ta på seg bikini. Det handler til syvende og sist om prioriteringer.

Nå skal vi stikke en tur på stranden. Og jeg valgte å skrive et blogginnlegg framfor å nappe bikinilinjen idag. Vel, vel - jeg får ta meg bedre ut neste gang. Sol, bølger og finmalt sand - here I come!




tirsdag 9. juli 2013

Dårlig dag for døll dommer

Da jeg var fjorten år var selvtilliten min relativt skral og jeg var over gjennomsnittet sjenert. Men jeg spilte basketball og var ganske flink til det, jeg var også over gjennomsnittet høy, noe jeg egentlig hadde komplekser for men som viste seg å vœre en stor fordel på basketballbanen. Basketball ble redningen for mitt selvbilde gjennom de turbulente tenårene.

På banen ble all selvbevissthet borte og lidenskap og konkurranseinstinkt tok overhånd. Jeg spilte med fokus og temperament, viket aldri unna og hadde for vane å putte en del poeng. Jeg kunne finne på å sloss med motspillere som terget meg og måtte til tider sette meg for ikke å bli utvist. Basketbanen var min trykkoker ventil. Der hadde jeg ingen problemer med å uttrykke hva jeg mente - og jeg hadde stadig sterke meninger, sœrlig om dommerens innsats.

Men en dag ble jeg sendt på dommerkurs. Jeg hadde ikke så veldig lyst, men det var en plikt for alle unge spillere med en god forståelse for spillet, fikk jeg høre. Og etter fullført kurs, ble jeg satt opp til å dømme kamper. Virkelige kamper, i cuper og slikt. Jeg ble utstyrt med en sort liten dommerfløyte og var altså ansvarlig for å overvåke kampen. Pipen fikk fort en annen tone, bokstavelig talt.

Min debut kamp som dommer var heldigvis en minipiker kamp, de var yngre enn meg og lite rutinert i hva som var gjeldene regler uansett så det gikk sånn tålelig bra. Bortsett fra at jeg skalv så mye på hånden da jeg skulle hive opp første hoppball at jeg måtte hive tre ganger før det var mulig for jentene å tippe borti den.

Senere ble jeg bedt om å dømme en damekamp, 2 divisjon. Lille meg på fjorten år som til vanlig var livredd for å bli lagt merke til, skulle blåse i fløyta, lage høy lyd, for å stoppe store, svette, aggressive damer fra å spille videre, slik at de kunne se på meg og ikke minst høre på meg fortelle hvilken overtredelse jeg hadde sett.

Er man smertefullt sjenert så oppleves en slik situasjon som potensielt selvmord. Men jeg var en pliktoppfyllende sjel og turte ikke annet enn å stille opp.

Vemodig spaserte jeg inn i hallen hvor kampen skulle spilles, som til min egen begravelse. Jeg skulte bort på spillerne som gjorde seg klare, mine bødlere, de smilte og lo og ropte heia rop for å gire seg opp. Jeg følte meg litt uvel.

De var klare. Det var tid for tip-off. Alle var stille og spillerne sto i ring rundt midtbanen, ti tilsammen, fem på hvert lag, og de to høyeste jentene sto i midten for å kjempe om ballen som dommeren skulle hive opp. Meg, altså. Jeg hørte bare mitt eget bankende hjerte da jeg mer eller mindre krøp ut på banen, det føltes som sakte film, eller en drøm, der man bare venter på at det snart gjør vondt og det er ingenting man kan gjøre for å hindre det.

Jeg kastet ballen i været med lukkede øyne og de høye damene i midten hoppet alt de kunne, den ene fikk dultet ballen til en av sine lagspillere og kampen var igang. Jeg kjente at alt blod forsvant fra hodet, jeg var antageligvis hvit som et laken og klarte knapt å løpe. Ballen gikk ut over sidelinjen før jeg rakk å få fløyta i munnen og jeg løftet hånden febrilsk i en retning for å indikere hvem sin ball det var uten å ha den ringeste anelse.

Det kom ikke så mye lyd fra min fløyte i løpet av denne kampen. Bortsett fra et uheldig tilfelle da jeg kom i skade for å hoste med fløyta i munnen og dermed blåste av midt i spillet. Spillerne stoppet opp og så spørrende på meg - som er deres naturlige respons når de hører en dommerfløyte, og jeg stotret et skrekkslagent "unnskyld." Laget som hadde ballen ble lettere irritert over å måtte begynne angrepet på nytt igjen fra sidelinjen.

Jeg var handlingslammet av skrekk resten av kampen og det eneste jeg kunne gjøre var å ønske intenst at jeg ikke var der. Jo mer kjeft jeg fikk fra frustrerte spillerne og etterhvert trenere, jo mer håpet jeg på at gulvet ville åpne seg slik at jeg kunne forsvinne ned i et sort hull og bli borte.

Men gulvet åpnet seg aldri og kampen gikk sin gang. Ballen gikk ut over sidelinjen og det ble feilet i hytt og gevær, ganske stygt etterhvert ettersom det ikke ble avblåst for stort. Hver gang jeg skjønte at jeg burde ha blåst, ble jeg svimmel og ute av stand til å puste liv i fløyta - jeg pustet vel knapt i det hele tatt, jeg bare var der med kroppen tilstede og hodet langt nede i jorden et sted.

En dommer kan ikke la vœre å dømme. Akkurat som en sjåfør ikke kan la vœre å bremse ved rødt lys, eller en lœrer ikke kan la vœre å si noe i et klasserom fullt av elever. Enkelte situasjoner krever at man foretar seg noe for å unngå fullstendig kaos. Men det gjorde altså ikke jeg. Jeg kollapset. Og kaoset rådet. Banen var en anarkistisk arena med dyriske trekk, takket vœre dommerens innsats.

Den 2 x 20 minutter kampen føltes lang som et år men sannheten er at det var en raskere kamp enn vanlig fordi klokka stoppet veldig sjelden. Reglene er sånn at tiden skal stoppes hver gang dommeren blåser i fløyta. Jeg husker ikke hvem som vant, jeg husker ikke engang hvem som spilte, bare at de var ganske sinte. Og store. Og så husker jeg at jeg var litt overasket over at jeg fortsatt var i live da tiden endelig var ute og spillerne tok hverandre i hånden. Det var igrunnen også fint at spillerene virket oppegående.

Dypt ulykkelig over min fatale utilstrekkelighet trakk jeg meg tilbake og bestemte meg for at dommer skulle jeg aldri vœre igjen. Aldri i mitt liv. Men jeg ble det. Klubben viste meg ingen nåde, de hadde betalt dommerkurs for meg og det var for få dommere i kretsen. Samvittighetsfull som jeg var så stilte jeg opp, klar for nye nœr-døden-opplevelser.

Men neste kamp gikk ikke fullt så dårlig, det var rett og slett umulig å dømme like dårlig igjen, og det opplevde jeg som en seier. Spillerne hadde ikke mord i blikket etter kampen. Det var også lettende. Og jeg ble etterhvert ganske flink til å hive opp ballen til hoppball.

Jeg dømte flere kamper som gikk helt ok, jeg kom til et punkt hvor jeg følte at jeg behersket det å blåse i en dommerfløyte til riktig tid. Men jeg likte det aldri.

Så trenger man heller ikke like alt man må gjøre. Man trenger ikke vœre flink til alt heller. Men av og til befinner man seg i situasjoner hvor man må ta affœre og stole på seg selv, det er en rytme og en flyt man er en del av selv om man prøver å vœre usynlig. Konsekvensen av å fryse til is når ballen havner i ens hender er at man blir opphavet til kaos. Det er verre å vœre kilden til fullstendig kaos enn å oppleve noen øyeblikk med uønsket oppmerksomhet og ansvar. Det kan jeg skrive under på.

Min traumatiske erfaring som dommer hadde noen veldig heldige bivirkninger. Jeg lœrte noe viktig, blant annet at man overlever. Uansett hvor angstfremmende en situasjon er, klarer man å stå i den, så overlever man. Det er styrkende. Jeg lœrte også at jo mer jeg utsatte meg for det jeg fryktet, jo bedre behersket jeg situasjonen, og jo mindre skremmende ble det. Det vokser man mye på.

Sist, men ikke minst, og det var treneren min spesielt takknemlig for - jeg fortsatte å spille basketball med høy intensitet, men sluttet å kjefte på dommeren.





(bilde privat)