Selvtillit hjemmefra

Noen ganger er det veldig vanskelig å begynne med noe nytt.

Det er akkurat som om lille-djevelen sitter på skulderen og hvisker inn i øret "dropp det, det finnes så mange som gjør dette mye bedre enn hva du kan klare."
"Det er ingen som kommer til å bry seg om det du har gjort"
"Det blir bare flaut!" .... og sånne ting.

Det er da man må huske på at denne stemmen ikke kommer utenifra, men fra en selv.

Din største fiende når du har lyst til å gjøre noe men ikke helt tør, er deg selv. Lille-djevelen sitter ikke på skulderen, den sitter i hjernen. Og det er du selv som bestemmer hvor mye plass den skal få.

Problemet er ofte at lille-djevelen har fått mye nœring under oppveksten. Barn er ikke istand til å tenke selv at de er bedre enn hva de voksne kanskje gir uttrykk for. Og voksne vet som regel ikke at de hjelper lille-djevelen hos barna sine med å spire og gro.

For eksempel, hvis en entusiastisk 9 åring sier til foreldrene sine at hun har lyst til å begynne i en teatergruppe, fordi hun vil bli skuespiller når hun blir stor, og får som svar at "nei det tror jeg ikke, jenta mi, man må ha masse talent for å bli skuespiller, og i tillegg jobbe kjempe hardt." Så tenker 9 åringen at "talent" er noe fint og flott som noen er heldige å ha, skulle ønske jeg var en sånn heldig person, men sånn er det vel ikke, da.

Eller hvis 7 åringen har begynt på tennis-kurs for første gang, og foreldrene kommer for å hente, ikke for å se på for det har de ikke hatt tid til, og istedet for å spørre 7 åringen om det har vœrt moro, henvender seg rett til treneren over hodet på barnet og spør "er det noe ball-talent å spore ...?"

Det var dette med talent igjen da, som er noe fint og flott andre heldige barn har.

Og sånn kan mange ulike situasjoner utarte seg. Selv om voksne stort sett mener vel, og rett og slett ikke har ringeste anelse om hva som foregår i hjernen på sine kjœre små, så kan det hende at en liten spire til lille-djevelen blir sådd nesten daglig.

Det er sikkert umulig å vœre foreldre uten å tråkke feil og ødlegge litt for barna sine til tider, uansett hvor mye man prøver å unngå det. Spesielt om man kjenner nœrvœr av sin egen lille-djevel.

Noe foreldre kan tenke på, er å forsøke og alltid vœre sine egne barns største og mest trofaste fan. Når de har lyst til å begi seg ut på en utfordring man kanskje ikke har helt tro på, husk at ingen tar skade av å prøve.

Skulle det tilfeldigvis gå skikkelig dårlig, så er det likevel en viktig, selvtillitsbyggende erfaring å ta med seg. "Dette fikk jeg ikke til - men det var spennende å prøve. Og mamma og pappa er fortsatt like fan av meg."